Jeg må innlede med å si at jeg selv ikke er klimaekspert. Det er biodiversitet som er mitt fagfelt. Men i Biodiversitetsåret 2010 ser det ikke ut som om noen er interessert i å gjøre noe seriøst med biodiversitetskrisen. Like lite som våre byråkrater og politikere tok løftet om å stanse tapet av biodiversitet innen 2010 alvorlig. Dette til tross for at klimakrisen og biodiversitetskrisen henger sammen på intrikat vis. For meg er den viktigste grunnen til å bry seg om menneskeskapte klimaendringer den forferdelige effekten disse kommer til å ha på andre arter.
Dessuten er det er mange år siden jeg sluttet med forskning. I disse krisene, som vi har befunnet oss i lenge, så jeg lite poeng i å jobbe med å frembringe ny kunnskap når forvaltningen viser så liten interesse for å bruke den kunnskapen vi allerede har.
Erik Bye, Forsker og dr. philos i “realfag”, skriver under tittelen “Indoktrinering om klima” i Dagsavisen 20/1, uken etter at noen pedagoger på Ås skrev om undervisning i områder hvor “forskere er uenige”—med klima som eksempel.
Det er vanskelig å klandre legitime klimaforskere for ikke å engasjere seg nok i “debatten”, for om de skulle tilbakevise alt det tøyset som klimaskeptikere får på trykk i aviser, blogger og diskusjonsfora så ble det ikke mye forskning. Derfor hender det at jeg melder meg på i klimadebatten, selv om det ikke er mitt fagfelt og selv om jeg helst ville slippe. Antagelig er det nettopp fordi jeg ikke lenger driver med forskning at jeg har tid til å skrive i avisene.
Slik det er blitt, er dagspressen ikke noe sted å tilegne seg kunnskap om klima. For å unngå forvirring må man selv lese primærlitteraturen. I media og på diverse nettsteder kan man lett få inntrykk av at det fortsatt er vitenskaplig debatt om klimaendringene og hvorvidt disse er menneskeskapte. Det er ikke tilfelle. Allerede i 2004 kunne Naomi Oreskes (vitenskapshistoriker ved UCSD) publisere, i Science, en review-artikkel som viste at av 928 vitenskapelige artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrifter i perioden 1993-2003 som omhandlet “global climate change” var det ingen—null— som bestred at mesteparten av oppvarmingen i de siste 50 årene skyldes menneskenes utslipp av klimagasser.
Det er bred enighet blant legitime klimaforskere om at oppvarmingen er reell og menneskeskapt. Likeledes ville ingen evolusjonsbiologer så tvil om hovedtrekkene i evolusjonsbiologien. Idag er evolusjonsbiologien det kraftigste og mest rigorøst testede av alt tankegods i vitenskapen. Tross dette har vankundige og obskurantister klart å skape et inntrykk hos store befolkningsgrupper om at det finnes rom for tvil om hovedtrekkene i hvordan artene utvikler seg—over 150 år etter at Darwin revolusjonerte verden med “Artenes Opprinnelse”, og til tross for alt arbeidet som er gjort med den “nye syntesen” siden 1930-tallet.
Vitenskapen er alltid et “work in progress”, og selv en solid tese må man være villig til å forkaste hvis uforenelige observasjoner og en bedre forklaring skulle dukke opp. Men inntil så skjer må vi betrakte den som den beste modellen vi har og agere deretter.
Klimafornekterne er sjarlataner. Typisk er de gamle gubber, som selv ikke har klima som forskningsområde og som aldri har publisert relevante artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Dette er folk som selv ikke kommer til å være her når konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene lar seg føle på kroppen også for oss her i det rike nord. Sentrale skikkelser er folk som opererte som våpendragere for tobakksindustrien og siden har prostituert seg for oljeindustrien. Hvis du lurer på hvorfor du fortsatt er usikker i spørsmålet om menneskeskapte klimaendinger, så les James Horgans "Climate Cover-Up: The Crusade to Deny Global Warming". George Monbiot’s "Heat: How to Stop the Planet From Burning", kan også anbefales. Inntrykket av at det finnes en vesentlig vitenskaplig uenighet om menneskeskapte klimaendringer skyldes en bevisst og kynisk desinformasjonskampanje av folk som ikke vil at vi skal ta effektive skritt for å unngå katastrofen.
Et generelt råd til publikum: Hvis du lurer på om du skal stole på en uttalelse om klima, så se etter hvilken faglige ekspertise forfatteren har. Har han publisert i fagfellevurderte tidsskrifter? Har han noengang jobbet med relevant klimaforskning? Jobber han fremdeles? Se hvem de siterer. Hvis noen har titler med ordet “Real” i, kan man trygt gå utifra at disse for lengst er gått ut på dato. Forøvrig kan jeg ikke tenke meg at det noengang har eksistert noen doktorgrad i “realfag”.
Selv en kapasitet som Nils Chr. Stenseth (Dagsavisen 19/1) kan komme i skade for å gi folk inntrykk av at det hersker tvil om vesentlige trekk ved klimasituasjonen, når han snakker om faglig usikkerhet, klima, og den offentlige debatt i samme avsnitt (men klima er ikke hans spesialfelt heller). På det nivået som er relevant for den offentlige klimadebatten hersker det ingen faglig “tvil”. De spørsmål som legitime klimaforskere fortsatt jobber med er adskillig mer detaljert enn det nivået den allmenne debatten ligger på. På det nivået det undervises i skolen er det heller ikke grunnlag for å skape noen tvil om klimakrisen. Diskusjon om vitenskapelig “usikkerhet” om menneskeskapte klimaendringer er en avledningsmanøver som kommer i veien for avgjørelsene om hva vi skal gjøre med det.
Men ikke ta mitt ord for det. Jeg er jo heller ikke klimaforsker. Til syvende og sist trenger folk å lese seg opp på denne materien selv—ta litt ansvar for egen opplysning. Skolens oppgave er å lære folk å lære, og å gi dem en viss forståelse av hvilke områder det er viktig å kunne noe om.
Et fundamentalt premiss for demokratiet er at folket er opplyst. Om så ikke er tilfelle, har vi et demokratisk problem. Som utallige avstemninger på nettsider rundt omkring dokumenterer er det ingen vits å stemme over ting man ikke forstår.
Vitenskapsfilosofi og statistikk undervises ikke før på universitetet, og langt fra alle tar statistikk ved universitetet selv om det aller meste av vitenskaplig forståelse er tuftet på statistikk. Uten en fortrolighet med vitenskapens vesen og statistikk kan publikum ikke orientere seg i offentlig debatt om spørsmål som er basert på vitenskap, og journalister kan ikke skrive om det på en meningsfylt måte. Det finnes nesten ikke journalister med opplæring i naturvitenskap. George Monbiot som skriver bl.a. i The Guardian (og tidvis kommer i oversettelse i Klassekampen) er ett av meget få unntak.
Det kan se ut som om vi ikke klarer å stanse opphetingen før det er for sent, hovedsaklig fordi ingen vet hvordan man får menneskeheten til å handle når det trengs. Om vi ikke klarer å løse denne krisen så må folk som Erik Bye, som forvirrer folk ved å skrive om ting de ikke har greie på, ta en vesentlig del av skylden. Pressen, som slipper disse folka til i sine spalter istedenfor å sile dem bort på faglig grunnlag, må også ta sin del av ansvaret for at vi kjører så friskt på veien til helvete.
Tormod Vaaland Burkey, Ph. D.
| [HOME] |