Rasmus E. Benestad (Feil som pensum, 10/2) gir en slags støtte til Erik Bye (20/1, 4/2): “Det kan være god pedagogikk å analysere og dissekere mytene rundt klima og lære av feilene”.
I skoleundervisningen blir vel fortsatt alt stoff presentert som stort sett fastspikret. Opplest og vedtatt. Det ville blitt noe underlig å skille ut klima for en egen diskusjon rundt usikkerhet når man ikke gjør det for Newtonsk fysikk, biologi, historie, etc. Det som trengs er en generell innføring i vitenskapens metode og vesen, med vitenskapsfilosofi og statistikk. Statistikk, med sannsynlighetsregning, er grunnlaget for å vite hvilke påstander det finnes best dekning for, hvor solide de er, og hvilke som må forkastes. Man trenger å kunne gjennomskue misbruk og usannheter. Ihvertfall å kunne forstå når noen påviser det for en og hjelper en å skille signal fra støy i offentlig debatt.
I dagens verden er dette helt avgjørende for allmenndannelsen. Allmuen må vite hva vitenskap er skal demokratiet forholde seg til all de spørsmål i samtiden som er vitenskapsbaserte, biodiversitetskrisen og klimakrisen først iblant dem.
I en klassesituasjon, etter en generell innføring i vitenskaplig metode, må man gjerne diskutere klimafornekternes ukonstruktive rolle i "klima-debatten" som et illustrativt eksempel, til skrekk og advarsel. Gjerne også kreasjonistene, og tobakk-selskapenes forsøk på å undertrykke sannheten om tobakkens helseeffekter.
Tormod Vaaland Burkey, Ph. D.
| [HOME] |