Det er kommet mange sterke reaksjoner på min kronikk (Medias ansvar, Dagsavisen 27.1) hvor jeg skrev om bl.a. viktigheten av vitenskapsfilosofi og statistikk i skolen, den offentlige klimadebatten, og debattredaksjonenes linje, så hvis jeg får lov å utdype noe…
Det er helt klart at redaktører allerede siler bort veldig mye av det de får tilsendt, og det tror jeg vi alle kan være takknemlige for. (Et relatert spørsmål er om de siler mer på tema enn på kvalitet, og deri ligger en annen vanskelighet). Men fortsatt er det mye rart som kommer på trykk, og da er jeg mest opptatt av de spørsmål som har en basis i forskning og vitenskap, de spørsmålene som er av avgjørende betydning for livet på jorden, og der hvor menneskelig aktivitet truer dette og derfor må gjøres til gjenstand for kompliserte beslutninger og tiltak; raskt.
I USA er det nå 53% som ikke “tror” på menneskeskapte klimaendringer.
Det kan være vanskelig for en redaktør alene å vurdere det faglige grunnlaget for og dermed innholdet i et debattinnlegg (men han kan be om hjelp). Hvis ikke en redaktør har forutsetning for å gjøre det kan vi vel regne med at mange lesere heller ikke har det. Dermed er det fare for at den offentlig debatt blir ørkesløs og våre demokratiske avgjørelser dårlige og svake—aller mest at vi ikke formår å fatte de avgjørelsene som trengs.
Redaksjonen har et ansvar for hva de slipper gjennom og hva de ikke slipper gjennom. Publikum har også et borgeransvar for å orientere seg i de viktige spørsmålene i samtiden og sørge for at de har de nødvendige forutsetningene for å kunne ta stilling på en informert måte. Folk som kan noe om f.eks. vitenskapsfilosofi, statistikk, kommunikasjon, eller sentrale forskningsresultater, eller har evner som lærere, har et ansvar for å hjelpe andre å forstå det de vet (hvis jeg kan få lov å bruke et slikt ord selv om det bør presiseres om vi ikke alle kan antas å tolke ordet “vet” på samme måte).
I skoleundervisningen blir vel fortsatt alt stoff presentert som stort sett fastspikret. Opplest og vedtatt. Uten noen innføring i vitenskapens vesen (vitenskapsfilosofi og statistikk). Det ville blitt noe underlig å skille ut klima for en egen diskusjon rundt usikkerhet når man ikke gjør det for Newtonsk fysikk, fysiologi, historie, etc.
Det er ikke snakk om å sensurere informerte standpunkter. Heller ikke snever autoritetstro. I vitenskapen er det en slags “sensur” ved at før man kommer på trykk må man forbi en nitid og kritisk evaluering av 2-3 kvalifiserte reviewere og minst én redaktør, en såkalt peer-review (fagfellevurdert) prosess. Dette kan sammenlignes med en redaksjonell linje, basert på kvalifisert kritikk av data, metoder, analyse og tidsskriftets profil.
Det har gått opp for meg at mange faktisk har et negativt inntrykk av peer-review prosessen, som er så avgjørende for vitenskaplige publikasjoner. Jeg har selv hatt ublide møter med peer-review prosessen, men i sin noe idealiserte form innebærer den bare at før man får publisert en vitenskaplig artikkel må man gjennom en kritisk evaluering av kvalifiserte forskere. Hvis dette oppfattes som elitistisk, og dermed illegitimt, så har vitenskapen en kommunikasjonsutfordring, først og fremst om vitenskapens metoder og rolle i den offentlige samtale. Her har selvfølgelig skolevesenet et medansvar. Men jeg vil alltid mene at elever, og alle voksne mennesker, selv må ta (med)ansvar for at de lærer, “kan” og forstår nok.
Alle forskere opplever å bli refusert mange ganger. Og ofte ikke på et tilfredsstillende grunnlag. Her er det også et visst forbedringspotensiale; det er tross alt mennesker vi har med å gjøre. Men til syvende og sist er det den evinnelige kritikk og evaluering publikasjoner må undergå som er vitenskapens styrke, ja, selve dens vesen. Andre forskere vil hoppe på en anledning til å vise at forfatterne tar feil. Men det er kvalifisert kritikk basert på alternative tolkninger, reanalyse, nye data eller metoder, konkurrerende observasjoner og modeller etc. som skal være grunnlaget for den evige kritikk, ikke ubegrunnede påstander og ideologi. Feilslutninger og dårlige argumenter gjennomskues raskt; ideelt sett.
Forskningens styrke har heller ingen direkte samsvar med volum. Det skal i prinsippet bare én god artikkel til for å forkaste en hel litteratur. Klimafornekterne bør kunne vise til slike gode artikler.
Vitenskapens styrke er at den har en innebygget mekanisme for å avgjøre hvem som har “rett” (ved hjelp av nye data, statistikk, konkurrerende modeller, meta-analyse, etc.) og komme videre, noe som mangler i vanlig diskurs (og tilsynelatende i deler av de humanistiske fag; for ikke å snakke om religioner) som lett kan degradere til evige krangler.
Har man gjort en god jobb har man vunnet retten til å komme på trykk. I allmenn debatt har man rett til å si hva man vil (stort sett), men redaktører har ingen forpliktelse til å trykke alt som kommer inn. En redaksjonell linje går bl.a. på hvilke kvalitetskrav man skal stille og hvilke temaer man skal forfølge.
En debattredaksjon skal vel ikke være noen fullstendig peer-review prosess, men den må sørge for at det som kommer på trykk spiller en positiv rolle i samfunnet. Det som forvirrer opinionen og forkludrer den allmenne diskurs vil nok i de fleste tilfeller ikke spille en positiv rolle. Å finne et gullkorn i en avis bør ikke være som å lete etter en nål i en høystakk. Men dette er bare mine ukvalifiserte meninger, da jeg ikke har noen redaksjonsfaglig ekspertise, og må som alle andre innlegg (og vitenskaplige publikasjoner) leses med et kritisk øye.
Avisene må avgjøre hvor mye av jobben med å skille signal fra støy man skal gjøre i redaksjonen og hva som skal overlates til den jevne leser. Dette kommer an på den jevne lesers forutsetninger og hvor mye som skal til for å forvirre dem—som igjen er en funksjon av skolevesenets beskaffenhet, egeninnsats, avisenes kvalitet, politikere, velgere, hvem som leser avisene og hvor mange som kjøper dem, hva folk ellers leser, osv., rundt og rundt i iterasjoner over generasjoner.
Noen viktige avgjørelser må imidlertid tas her og nå. Spesielt problematisk er fenomener som inneholder ikke-lineære knekk-punkter og selv-forsterkende mekanismer som det kan være umulig å vende tilbake fra, og hvor terskelen kan være nådd lenge før folk flest ser eller opplever de langsiktige konsekvensene (e.g. klima, truede arter, fiskerier, arealbruk, osv).
For meg er den viktigste grunnen til å bry seg om menneskeskapte klimaendringer og forsuring av havet de forferdelig effektene disse har (og kommer til å ha fremover) på andre arter. Menneskene har bare seg selv å takk…
Tormod Vaaland Burkey, Ph. D.
| [HOME] |